Ja, jeg er en person som absolutt elsker å skrive historier og sånn så her kommer det en. ;-)
Lucy
Jeg la igjen en bukett med roser på graven. Ja, min kjære storesøster Lucy døde. Av den verste sykdommen.. Kreft.
//Flashback starts//
«Lucy! Ta i mot ballen da!» ropte jeg. Vi spilte ball utenfor huset. «Okey! Jeg skal prøve!» ropte Lucy tilbake. Hun klarte ikke å ta i mot ballen. Det var så hysterisk morsomt å se på jenta som aldri klarte å ta i mot ballen.
3 år senere.
«Jeg tror dere skal sitte dere ned.» sa legen til hele familien, som var, meg, Lucy, mamma og pappa. Alle satte seg ned på stolene som var der. «Altså, nå har Lucy fått noe som heter lymfekreft. Det er svært farlig, og som det ser ut, som vet jeg ikke om vi kan klare å kurere dette.» sa legen fortvilt. Jeg så på legen. Jeg kjente tårene presse på. De sprutet ut som vann i springen. «Det kan ikke være sant!» skrek jeg og løpte ut fra rommet. Jeg orket ikke å være der. De kunne ikke på alvor mene at min storesøster skulle dø. Det fikk hun ikke lov til! Aldri i livet!
13 desember. Luciadagen.
«Jeg tror tiden er inne.» sukket legen. Vi sto utenfor rommet hun hadde fått på sykehuset. «Kan hun ikke være med oss hjem?» spurte mamma fortvilet. «Ja, visst det er det dere vil.» sa legen medfølende. Jeg gikk inn til Lucy. «Hey, Lucy. Vil du være med hjem?» spurte jeg. Lucy nikket forsiktig. Hun kunne ikke snakke lengre, for halsen hennes hadde hovnet opp. Jeg hjalp henne langsomt opp, slik at hun kunne sitte. Jeg tok på henne skoene, og hjalp henne med meg ut av rommet. «Sånn..» sa jeg. Dette var trolig de siste timene hun kom til å leve.. og.. Jeg har aldri følt meg så.. tom.
Jeg så på den svake sjela som lå på sengen sin. Mamma satt å fortalte henne sånne ting hun hadde opplevd med Lucy. Tårene mine fylte seg opp i øynene mine. Jeg så på henne at hun snart ikke orket mer. «Mamma.. Jeg er trøtt..» sukket hun. «Okey lille venn.» sa mamma og kysset henne på pannen og gav henne en klem. Mamma gikk ut av rommet hennes og jeg gikk inn. Jeg satte meg ned ved siden av henne. «Julia.. Om jeg dør nå så vil jeg at du skal vite at jeg elsker deg, lille søster. Jeg elsker deg med hele mitt hjerte.» sa hun svakt. Tårene randt nedover kinnet mitt. «Værsåsnill.. ikke forlat meg her Lucy..» sa jeg gråtkvalt. «Det er bare sånn verden er..» sa Lucy. «Jeg elsker deg og, Lucy.» sa jeg gråtkvalt. Hun lukket øynene sakte men sikkert igjen.. Hun døde sakte men sikkert.
//Flashback ends.//
«Jeg håper du har det bra, Lucy..» sa jeg og så ned. «Jeg elsker deg..» sa jeg gråtkvalt.
'Tenk på hvor mye livet er verdt før du gir slipp på det. Lev hvert sekund som ditt siste, for du vet virkelig aldri når nettopp ditt liv tar slutt. Så før du dør, vær sikker på at du har opplevd alt du ville. Eller gi slipp på det du aldri fikk tid til.'
~End.
Hva synes dere?
-Peace out, peepz!